2020 ♥

Hei kjære dere ♥ Jeg har lenge hatt planer om å skrive et blogginnlegg, og jeg skal nok skrive et mer sammenhengende innlegg om ikke så alt for lenge. Foreløpig vil jeg bare poste en oppsummering av fryseforsøket vårt, slik jeg alltid har pleid å gjøre i etterkant av forsøkene våre. Dette forsøket har derimot en ny og bedre slutt ♥♥

 

Fryseforsøk (Forsøk 6)

14.januar 2020: Kontroll/sjekk hos Spiren. Alt ser fint ut, livmor, slimhinne og follikler er i rute i forhold til hvor jeg er i syklusen.

19.januar 2020: Eggløsning!

24.januar 2020: Innsett av 5-dagers blastocyst. Alt gikk kjempefint på innsettet, og vi fikk med både film og bilde av den lille håpefulle spiren vår!

03.februar 2020: Rugedag 10, og jeg greier ikke vente lenger – selv om det er kveld. Jeg har ingen følelse på hvordan dette har gått, om det bikker den ene eller den andre veien. Jeg tar først en vanlig clearblue test, og plusset kommer tvert! Jeg skjønner ikke helt hva som skjer, og får hjertebank fra en annen verden. Dette kan ikke være sant?! Jeg tar en digital test, og etter 2 pinefulle minutter dukker det opp 2-3 uker på skjermen!  Endelig!

08.februar 2020: Offisiell testdag! Jeg har jo allerede testet flere dager nå, så en ny test i dag spiller egentlig ingen rolle.  Jeg er gravid!!

14.februar 2020: Rundt klokken 18.00 får jeg vondt i magen. Legger meg på sofaen med litt varme i korsryggen. Jeg går for å henge opp noen klær, da jeg plutselig kjenner noe. Jeg har begynt å blø, og verden raser sammen. Vegard kommer hjem fra jobb, og vi ringer legevakta. Får heldigvis komme inn til en sjekk ganske kjapt. Nå er jeg i uke 6. Det ble heldigvis med den lille blødningen, og alt så fint ut på sjekk. Ingen tegn til aktiv blødning, og det er bra. Legen vil likevel sende oss til sykehuset for en ultralyd neste dag.

15.februar 2020: Vi kjører utover til sykehuset tidlig neste dag. Gynekologen finner et lite knøtt, men ingen hjertelyd. Selv om babyen har ok størrelse mener hun alt håp er ute og sender med oss tabletter for en hjemmeabort jeg skulle starte med da vi kom hjem. I frustrasjon ringer jeg legen min på Spiren, selv om det er lørdag. Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Det føles bare HELT feil å skulle ta disse tablettene.. Legen vår sier hun ikke kan si noe før hun har fått sett på det selv. Vi får time et par dager etterpå (mandag). Jeg slutter på støttebehandlingen og går hele lørdag og søndag å venter på en blødning som ikke kommer, men velger å ikke ta tablettene vi fikk på sykehuset. Helga blir tilbragt i senga, og jeg velger å stole på det legen på sykehuset sa, og føler virkelig at alt håp er ute. Ei helt forferdelig helg..

17.februar 2020: Vi kjører den lange veien til Spiren, 3 timer i bil føles helt håpløst, bare for å skulle se det lille knøttet uten hjertelyd en gang til. Det er rart å være på Spiren denne dagen. I det ultralydapparatet går inn ser vi brått et hoppende hjerte på skjermen foran oss. Jeg kunne se det med en gang, og var ikke i tvil om hva jeg så. Sjokkert sitter vi der med store øyne og måper. Hva i alle dager? Babyen har det visst helt supert, og hjertet banker 110 slag i minuttet. Det ble et helt magisk øyeblikk i det vi fikk høre hjertelyden for aller første gang. Jeg starter opp på støttebehandlingen igjen (cyclogest).

26.februar 2020: Ny sjekk hos Spiren. Nå er jeg kommet til uke 9, men er fortsatt redd for at ting skal stoppe opp. Alt er fint på ultralyd, og hjertet slår nå 160 slag i minuttet.

11.mars 2020: Time til lege for å ta blodprøver m.m. Har litt lavt blodtrykk, ellers er alt fint.

19.mars 2020: Time hos jordmor. Hadde en lang og fin samtale med jordmor om veien vår hit. Som mange andre opplevde jeg at hun ble overrasket over alt vi har vært gjennom, og hun forstår godt at jeg fortsatt ikke helt greier å senke skuldrene. Veldig fint møte!

16.mars 2020: Liten ultralyd hos det lokale legekontoret. Greier ikke helt å senke skuldrene enda. Nå er jeg kommet til svangerskapsuke 11 (10+1). Alt ser bra ut og hjertet slår sterkt. Veldig betryggende å se.

2.april 2020: En siste sjekk hos Spiren for å se at alt ser fint ut. Jeg er nå kommet til uke 13 (12+4). Det var fullt av liv i magen, og absolutt alt så perfekt ut. Jeg kunne ikke vært mer letta og glad. Vegard fikk ikke være med inn i dag (pga. korona), men vi fikk med mange bilder av den store spreke babyen vår som nå er hele 7,5 cm lang. Vi fikk også vite kjønnet på den lille, men velger å holde det litt hemmelig frem til ordinær ultralyd i uke 18. Skal tro om de ser det samme da? Jeg får endelig slutte på støttebehandlingen (vaginaltabletter)! Hurra!

08.april 2020: Formen hit har vært varierende, jeg har vært mye kvalm og hatt perioder hvor jeg har kastet opp daglig. Enkelte dager har absolutt alt kommet i retur, og jeg har derfor vært litt slapp og sliten. Det ser ut til å kanskje begynne å snu nå – det er lov å håpe i hvert fall. Nå er jeg kommer til svangerskapsuke 14 (13+3) og det er jo vanligvis rundt denne tida at formen ofte bedrer seg litt. Det hadde vært fint! Magen begynner også å synes nå, det har jeg gledet meg sånn til. Jeg ser på den flere ganger om dagen, og kan fortsatt ikke tro det er sant! Dette har vært så fjernt i så lang tid, og nå skjer det faktisk. Det er rart og fint på samme tid. Jeg elsker den lille magen, og gleder meg til den blir enda større!

-Mari♥♥♥